Om Bolognaprosessen

Inneholder annonselenke.
Bolognaprosessen

Bolognaprosessen – et europeisk samarbeid om høyere utdanning.

I 1999 møttes europeiske utdanningsministrene og universitetsledere for å diskutere den fremtidige utviklingen innenfor høyere utdanning i Europa. Erklæringen som kom ut i etterkant av toppmøtet, også kjent som Bologna-erklæringen, uttrykte et mål om at man ønsket å utvikle et område for høyere utdanning i Europa innen 2010 (European Higher Education Area).

Denne utviklingsprosessen var kjent under navnet Bologna-prosessen. To år etter Bolognakonferansen møttes ministerne i Praha og deretter i Berlin i 2003. Antallet medlemsland økte fra 29 til 40, og det neste ministermøtet ble avholdt i Bergen i 2005.

Et lån uten sikkerhet kan brukes til å finansiere utenlandsstudiene (Representativt låneeksempel: eff.rente 17,89%, 65.000 o/5 år, etabl.geb. 900, totalt 96.030.).

Mer om Bolognaprosessen

Bolognaprosessen definerte ti mål på veien mot å oppnå den såkalte European Higher Education Area, og disse målene overlappet hverandre eller var gjensidig avhengige av hverandre – men hvert mål var også viktig i kraft av seg selv.

Bolognaprosessen student

Muligheten for studenter å studere i utlandet var ett av målene ved Bolognaprosessen.

Målene som var definert i Bolognaprosessen inkluderte tilpasningen av en sammenlignbart karaktersystem med to hovedsykluser, slik at man kunne legge til rette for flytting mellom land. Dette på sin side var en betingelse for å oppnå målet for økt mobilitet for studenter og akademisk og administrativt ansatte innenfor høyere utdanning.

Bolognaprosessen konkluderte med at EHEA var et høyst oppnåelig mål, noe man jo som kjent også lyktes med, gjennom å ikke satse på en enkelte utdanningspolitikk, men ved å omfavne et mangfold av nasjonale utdanningssystemer som skulle lære seg å samhandle.

Mellom ministerkonferansene ble arbeidet med å fremme prosessen overlatt til en oppfølgingsgruppe (Bologna Follow-up Group) som omfattet alle medlemslandene og nøkkelorganisasjoner innenfor høyere utdanning – i tillegg til et styre. Norge spilte en nøkkelrolle med dette arbeidet og hadde sjefsstolen i både oppfølgingsgruppen og styret i perioden som ledet frem til konferansen i Bergen i 2005. I tillegg hadde man et dedikert sekretariat som også var under ledelse fra Norge.

Kvalitetsreformen sett i lys av Bologna-prosessen

Høy kvalitet på utdanningen og bedre muligheter for mobilitet blant studenter er universalt omfavnede ideer. I Norge har disse ambisjonene kommet til uttrykk gjennom kvalitetsreformen, som kan ses på som Norges oppfølging av Bolognaprosessen.

Kvalitetsreformen ble implementert på alle institusjoner med høyere utdanning i Norge fra høsten 2003. Forandringene som ble introdusert av kvalitetsreformen fulgte i stor grad opp eller reflekterte Bolognaprosessen. Nøkkelaspekter ved reformen var blant annet introduksjonen av et nytt karaktersystem med Bachelor- og Mastergrad og supplement for vitnemål.

Etableringen av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) og den forbedrede kvaliteten på institusjonelt nivå gjenspeilet også målene i Bolognaprosessen. I tillegg til dette ønsket man også å øke omfanget og forbedre studentutvekslingen.

I juni 2004 presenterte Utdannings- og forskningsministeren et forslag for en ny lov rettet mot universiteter og høyskoler. Forslaget tegnet opp et rammeverk for aktiviteter i institusjonene som ga dem autoritet til å etablere og avslutte utdanninger slik at man sikret kvaliteten på programmene og gradene. Man så også på rettene og forpliktelsene til studentene, og dette er også en del av den norske Bolognaprosessen.